WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i Strinda kommune og Trondheim kommune.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Molte

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Molteplukking i havgapet
Molter i hånda
Molteblomst
Multeblomst
Molte, med det latinske navnet Rubus chamaemorus, er en flerårig urt i rosefamilien. Den er plassert i slekta Rubus sammen med bringebær, bjørnebær, tågebær/teiebær og åkerbær som alle har bær bestående av en samling steinfrukter.

Molteplanten er særbu, dvs. den har egne hun- og hannplanter som bærer henholdsvis hunn- og hann-blomster. Blomsten er relativt stor, hann-blomsten større enn hunnblomsten, og den er utformet som en vrengt parasoll. Planter med prangende blomster tiltrekker seg insekter, og hvite blomster utformet som en parasoll reflekterer og samler lys- og varmestråling i sentrum av blomsten der det vitale fruktemnet og støvdragerne sitter, jf. virkningen av parabolantenner. Blomsten mangler eller har ubetydelig med nektar.

Det meste av molteplanten ligger i jorda i form av mangeårige jordstengler. Fra disse utvikler molta hver vår en ny plante med stilk, blad og i varierende grad blomst. I en hunnblomst vil vi under gode betingelser få en bestøvning/ pollinering, deretter en befruktning og en påfølgende utvikling av fruktknuten gjennom ulike stadier fra knyting til kart og til moden bær.

Molta finnes kun på den nordlige halvkule - stort sett mellom 50° og 70° nordlig bredde, hvor den er sirkumpolar og sirkumboreal, dvs. utbredt inn i og nord for den boreale skoggrensa. Nordligste forekomst er i Isfjorden på Svalbard. I Norge er molta utbredt over hele landet, dog med bærsetting først og fremst i Nord-Norge og i fjellet i Sør-Norge.Molta vokser på næringsfattig torvmyr, fattig sumpskog og lynghei, men først og fremst ser vi den på ombrogen myr (regnvannsmyr) . Dette er et særdeles artsfattig voksested på grunn av svært lav pH eller surhetsgrad (pH 3,4-4,5), noe få andre vekster har evnet å tilpasse seg.

I Norge er optimal temperatur for mange planter ca. 20 °C. Forsøk utført ved Bioforsk på Holt, viser at molta trives best i temperaturområdet 9-12 °C, men at den også produserer ved lavere temperaturer. Den mistrives ved temperaturer over 18 °C. Lav temperatur gir både størst bær og best kvalitet.

Uvær virker negativt på ulike vis og på ulike stadier. Styrtregn, hagl og vind kan feie kronbladene av blomsten. Da fungerer ikke lenger blomsten etter sin hensikt, og polli-neringen blir skade-lidende. Dessuten vil fruktemnet i hunnblomsten kunne bli ødelagt av slagskader fra hagl og virke hemmende på pollenet. Vått vær og stri vind vil i tillegg kunne redusere mobiliteten til de insektene som skal overføre pollen til arret i ho-blomsten. Små insekter blir spesielt rammet.

Så godt som all pollinering besørges av insekter med 90-100 % effektivitet, vel og merke dersom insektaktiviteten er tilnærmet normal. Dette er imidlertid væravhengig, og det er avhengig av at de aktuelle in - sektene er klekket og aktive i den perioden hvor pollenet er funksjonsdyktig, og arret i hunnblomsten er mottakelig. Ny forskning viser at det ikke alltid er tilfelle. En kompliserende faktor er i tillegg at hann-blomstene oftest kommer fra noen dager til ei uke før hunnblomstene, at pollenet har kort funksjonstid, og at pollenet ofte mister sin funksjonalitet før arret i hunnblomsten er mottakelig. Dette omtales faglig som at pollineringsvinduet ikke er åpent lenge nok.

Det er for øvrig flere insekttyper som visiterer molte-blomstene, fra ursmå svarte fluer, maur, kortvingebiller og trips til store humler. I alt er det registrert mer enn 130 arter pollinerende insekter i moltas utbredelsesområde. Regionalt og lokalt trenger ikke variasjonen å være spesielt stor. Insekter som ofte er registrert i molteblomster i vårt distrikt, er noen ursmå kortvinge biller.

En vil alltid finne en skjev fordeling av hunn- og hann-blomster på en floe. Det skyldes at jordløperne enten tilhører en ho- eller hannplante, og jordløpere fra en og samme plante kan spre seg utover et areal på mer enn 300 m2 (engelsk forskning). Dette er i det minste noe av forklaringen på at vi finner moltebær på de samme stedene år etter år, mens vi på andre steder med bare hann-planter aldri finner molter å plukke.

Molte er også svært interessant i medisinsk forskning på grunn av sitt store innhold av ellaginsyre, et polyfenol. Dette er en antioksydant som har vist spesiell effekt som antimutagen og antikarsinogen i kliniske forsøk, dvs. at stoffet motvirker endringer i arvestoffet og virker hemmende på utvikling av kreft jf. Tidsskrift for Den Norske Legeforening nr. 13-14, 2003. Det finnes mer ellaginsyre i molte enn i noen annen frukt eller bær.

I 1593 kom den tyske legen Henrik Høyer (Hoierus) til Bergen, der han fikk vite av nordlendinger om moltas evne til å forebygge skjørbuk. Høyer laget en rapport om dette som ble sendt til Carolus Clusius, professor i botanikk i Leyden. Det medførte at molta ble beskrevet i hans plantebok fra 1601. Høyers beskrivesle av molte som medisin mot skjørbuk, ble deretter i 1635 omtalt av den tyske legen Ambrosius Rhodius i hans doktoravhandling om nettopp skjørbuk. Disse opplysningene førte til at kong Christian IV, "Røroskongen", forlangte å få en total oversikt over hvilke planter som vokste i hans kongerike, noe som igjen resulterte i første utgave av Flora Danica i tre bind fra 1646-1649. Bakgrunnen for kongens engasjement var at molte åpenbart var en effektiv medisin mot skjørbuk, en sykdom som gjennom store deler av middelalderen tok flest liv i hans kongerike. At molta reddet svært mange liv og reduserte mye lidelse, kan ikke trekkes i tvil. Nordmenn som reiste til havs "i vesterled" og "i sønderled" hadde med seg tønner med molte og slapp dermed unna skjørbuk. Av de som reiste uten molte i skipslasten, døde mange. På disse til dels lange reisene, var molte uproblematisk å oppbevare. Molta har nemlig et høyt innhold av benzosyre, et stoff som i form av benzoater også i dag brukes aktivt som konserveringsmiddel.

Sist gjeldende lov om dette stammer fra 1970; Lov om forbud mot plukking av moltekart. Lovtekstens § 1 uttrykker at "Det er forbudt å plukke molter før bærene er modne. Molter er modne når bæret kan plukkes uten at hamsen følger med". Retten til personlig å eie rettighetene til molta på et område kunne ellers være en del av avlønningen, for eksempel av prester eller amtmenn i Nord-Norge. Det kunne også være en del av utmarksrettighetene knyttet til en matrikkelgård (Andøya og Nord-Fugløy) . I Sør-N orge ble retten til å plukke molte også på privat grunn vurdert inn under bestemmelsen om "uskyldig nytelsesrett". Denne retten ble gitt rettsbeskyttelse av Stortinget i 1842. Bestemmelsen kom senere inn i Kriminalloven og gjaldt hele landet. I Finnmark er den eksklusive retten til molteplukking forbeholdt 'kollektivet', dvs. bygda eller fylket, jf. Lov av 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark. I Sør-Norge er plukking av ville bær en del av allemannsretten.

Kilder

  • Gauldalsminne. Årbok 2016 Gauldal historielag