WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.



Dyrafjeld

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Dyrafjeld
Dyrafjeld ble bygd på Nordmøre i 1889. Byggherre var Martinus Olson Ansnes. Opprinnelig var hun rigget som jakt, det vil si med en mast, men i 1918 ble hun rigget om til galeas av praktiske årsaker. Første eier var Johannes Skarsvaag. I denne tiden var det klippfisk og sild som var hovedinntektskilder. Årlig seilte hun nordover til Lofoten og Finnmark for å kjøpe opp fisk. Fisken ble sløyet, flekket og så saltet direkte i rommet. Så ble den transportert sørover igjen og tørket på bergene ved handelstedet Nordbotn på Fjellværøy utenfor Hitra hvor Skarsvaag holdt til. Kristiansund var på den tiden kystens hovedstad, og nesten all eksport av klippfisk gikk gjennom denne byen. Sildetur gjorde de mest på høsten langs Helgelandskysten. Denne ble saltet på tønner og eksportert, hovedsakelig til områder rundt Østersjøen. Skarsvaag gjorde Dyrafjeld kjent langs hele kysten som en skarpseiler. I 1890 seilte han fra Hitra til Henningsvær på 36 timer, noe som gir en gjennomsnittsfart på 10-11 knop. Dette er meget bra for denne typen fartøy. Han deltok også i en regatta på Trondheimsfjorden med Dyrafjeld og vant en ekstrapremie på 50 kroner i gull den gang i 1896. Hun var raskest av alle, men ble diskvalifisert fordi det ble brukt leseil. I 1901 satte han inn en Dan motor på 12 hestekrefter i henne, og med den gjorde hun 4 knop i stille vær og rolig sjø).

Etter 1911 skiftet Dyrafjeld eier og næring. Fram til 1931 fraktet hun kalk fra Hylla Kalkverk (i dag Franzefoss bruk) og til Trondheim, hvor kalken ble lastet over på jernbanevogner. Mange av disse gikk til Ranheim Papirfabrikk over Kaia i Ranheimsfjæra. 1911 - 1919 var Dyrafjeld eid av Hylla Kalkverk gjennom et partslag. Etter 1919 tok Ranheim Papirfabrikk over. Einar og Helga Svendsen kjøpte Dyrafjeld i 1927 og eide henne fram til 1931. Einar Svendsen var skipper om bord i mange år mens hun gikk i kalkfart.

I 1931 ble hun overtatt av Anders Hasselvold og rigget ned. I over 30 år skulle motorjakta gå i fraktefart langs norskekysten med Hasselvold som skipper. I 1968 ble hun solgt til Kristian Jakobsen i Reine, Lofoten. Fraktefarten fortsatte men Jakobsen var uheldig. I 1971 gikk han rundt med Dyrafjeld etter at en dekkslast forskjøv seg i dårlig vær. Heldigvis kom alle uskadd fra hendelsen. Etter en kollisjon på Bodø havn i 1977 hadde han ikke mulighet til å drive skuta lenger. Veldig mange av de gamle jaktene var i samme situasjon på denne tiden, og et stort antall ble kondemnert eller senket. Det ville også Dyrafjeld ha blitt, hvis ikke hun hadde blitt reddet unna i siste liten av Hans van de Vooren. Han hadde allerede restaurert en annen jakt, Anna Rosa, tidligere Dagny IV, og var på jakt etter et nytt og enda mer spennende prosjekt. Han så mulighetene som lå i fartøyet og visste hva som måtte til for å få henne i stand igjen. Hans og Hetti van de Vooren kom opprinnelig fra Holland og flyttet til Norge i 1973 med barna Salo og Rosa for å finne en skute de kunne restaurere og seile jorda rundt med. Skjebnen ville det annerledes og istedenfor jordomseiling med en tilfeldig skute ble det 22 år med Dyrafjeld, eller Anna Kristina som de døpte henne.

I 1984 og 1986 gjorde Anna Kristina sammen med sitt søsterskip Anna Rosa turer til Svalbard og Bjørnøya med turister. Turene var vellykkede, men Hans og Hetti, da bosatt på Tysnes utenfor Bergen, hadde også begynt å se seg om etter mulighetene for å gjøre lengre seilaser med sin flotte jakt. I 1987 fikk de sjansen og Anna Kristina ble en av 11 skuter som seilte fra England til Australia som The first fleet re-enactement voyage. Seilasen var en markering av Australias 200-års jubileum. Dette gjorde Anna Kristina til en kjent og anerkjent del av det internasjonale seilermiljøet. Etter dette fortsatte de med turer i Australia og New Zealand. Først i 1991 satte de igjen kursen mot Europa. Anna Rosa ble da solgt til Musée du Bateaux i Douarnenez, Frankrike. Anna Kristina fulgte sitt søsterskip på veien og dette ble den siste ferden de hadde i sammen.

I 1992 fikk Anna Kristina igjen en sjanse til å vise seg fram, og hun deltok i Columbus-regattaen som gikk over Atlanteren til New York og Boston og tilbake igjen. Anna Kristina gjorde det godt og vant sin klasse. Fra 1993 til 1997 drev familien van de Vooren charterturer på Kanariøyene med Anna Kristina. Dette ble et populært tilbud, og gjennom årene fikk hundrevis av mennesker gleden av å seile med jakta rundt øyene. På en 14-dagers tur var både hvalsafari og guidede fotturer en del av programmet.

I 1997 seilte Anna Kristina til Norge igjen, og året etter var det klart for nok en tur over Atlanteren. Denne gang til The Great Lakes og Chicago. Det var i 1998 at nåværende skipper Jon Warhuus begynte arbeidet med å få Anna Kristina til Sollerudstranda skole som skoleskip.

I perioden 2002 til 2004 har Anna Kristina gjennomgått en stor restaurering på Hansen & Arntzens båtbyggeri, Stathelle. Samtidig er riggen overhalt av Salo van de Vooren. Sollerudstranda skole har bestemt seg for å ta det gamle navnet tilbake, og hun er nå klar for nye hundre år!

Kilde

  • 1. Nettsted Dyrafjeld
  • 2. Årbok 2013 Ranheim Bydels Museums Historielag

Eksterne lenker