WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.


WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Fiskeværet Sør-Gjeslingan i Vikna

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Havna i Sør-Gjæslingan i Vikna. Postkort i eie hos Museet Kystens arv
Fiskeværet Sør-Gjeslingan i Vikna
Sykestua og Fiskarheimen i Fiskeværet Sør-Gjæslingan i Vikna
Skolen i Fiskeværet Sør-Gjæslingan i Vikna
Natvig-bua på Sæternesholmen i Fiskeværet Sør-Gjeslingan
Sæternesholmen sett fra Velfjord-Nakken
Fiskeværet Sør-Gjeslingan i Vikna var det største fiskeværet i Trøndelag, og det nest største i landet.

Det kunne i gode år være 1300 fiskebåter i Sør-Gjæslingan og opptil 80 oppkjøpsskip og flere hundrede losjibåter. Oppsynsmannen hadde nok med å registrere og plassere alle båtene og det fortelles at man kunne gå tørrskodd mellom enkelte øyer. Fiskarheimen i Sør-Gjeslingan var det naturlige samlingspunktet for de mange tilreisende fiskerne.

Gjæslingan har hatt stor økonomisk betydning fordi fiskeværet ligger i nærheten av rike fiskeplasser.

Folk bosatte seg fast på Sør-Gjæslingan først etter 1520. Da hadde fiskebestanden på Folla fått et kraftig oppsving. Jordfunn viser at det har bodd folk på Gjæslingan før den tid.

Fra 1610 og utover var en god tid for Sør-Gjæslingan. 400 båter rodde ut fra dette fiskeværet i Storsesongen. Hollandske handelsmenn kom til Sør-Gjæslingan for å bytte til seg fisk mot andre varer. Hollenderholmen er trolig oppkalt etter disse handelsfolka.

Den første væreieren på Sør-Gjæslingan var Hans Christian Hagerup. Han skulle senere bli borgermester i Trondheim. I 1729 kjøpte Hans Hagerup fra Trondheim Sør- og Nord-Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya .

I 1747 kjøpte Jon Andersen Schancke Finvedgaard fra Karstenøy Gjæslingan. Han døde to år senere. Enka Ellen Borchmann styrte fiskeværet i noen år. Hun giftet seg i 1765 med kaptein Nagel Lemvig. I 1779 tok Nagels brorsønn Peder Lemvig over. I 1788 tok hans bror Christian Bugge Jacobsen Lemvig over driften.

I 1800 kjøpte William Schilliaas fra Seierstad på Jøa Sør-Gjæslingan av Jacob Bentzen Juul. I 1803 solgte han fiskeværet til Arnt Solem fra Trondheim. Han oppførte en ny hovedbygning med butikk. Hans Christian Hauge var på denne tiden på Gjæslingan for å kjøpe fisk. Det sies at det var han som hjalp Solem med penger slik at han kunne kjøpe Sør-Gjæslingan. Hauge var på Gjæslingan i årene 1803-1804. I tillegg til å kjøpe fisk , så holdt han åndelige møter i fiskeværet.

Schilliaas kjøpte tilbake fiskeværet i 1812. Da Schilliås døde i 1827,tok forpakteren hans Christian Fredrik Nergard over driften. Da han døde overtok hans enke Anne Elise Frimann Nergaard og satt med eiendommen til 1852. Hun solgte da til G.P. Meisterlin fra Trondheim. I 1869 tok Anton Martinius Brandtzæg over driften av Sør-Gjæslingan. Han startet på en lang og stabil periode som eier av fiskeværet. Barnebarnet Birger Brandtzæg var væreier fra 1928 til 1969.

I 1890 var det fire leilendingsbruk på Sør-Gjæslingan. Ett av disse var Sameiet Heimværet. Husene stod på bygslet grunn. Bøndene fikk mesteparten av inntektene fra fiske. Bøndene hadde noen få kyr, sauer og griser. Bøndene rodde ut til øyene for å samle nok vinterfor til dyra.

De fire familiene som bodde på Gjæslingan i 1860-årene bodde på tre øyer. De bodde på Heimværet, Flatholmen og Kalholmen. Disse familiene var leilendinger og bygslet jord hos væreieren. De måtte bruke 300 omliggende øyer for å sanke nok for til dyra sine. De måtte få tak i bruk tare og fiskeavfall hvis det knep. Taren ble skåret om seinvinteren og våren. Ei ku trengte tre færinger lastet med tare. Sjøen måtte være rolig når man skar tare. Derfor tok man i bruk nettene til dette arbeidet. Taren ble tørket på et skjær og deretter lagret på bryggeloftet. Før taren ble gitt til kyrne, så ble den lagt i ferskvann for å trekke ut saltet.

Fisket var det viktigste livsgrunnlaget for disse familiene, men småbruket var godt å ha når fisket sviktet.. Disse bøndene hadde også tillatelse til å fiske etter laks. På 1700-tallet brukte de vorper. Det var en not hvor det var plassert et vakttårn. Her måtte fiskerne sitte og se etter om det kom laks inn i nota. De stengte den når de fikk øye på laksen. Denne metoden var tidkrevende. Rundt 1870 tok de i bruk i kilenot.

Til å fyre i ovnen brukte de torv og tørket kumøkk. De fastboende bøndene hadde også anledning til å samle inn ederdun og egg. Det var tidkrevende å rense duna for skitt og lort. Halvparten av duna skulle væreieren ha. Man måtte samle inn dun fra 60 reir for å få til ett kilo.

Det var skole på heimværet, Sør Gjæslingan skole. De som kom fra Sørøya måtte bo hos kjente mens de gikk på skolen.

Fra 1930 begynte skreimengden å gå ned. Det ble mindre fiskere som kom til å holde til på Gæslingan under sesongen. Mange demonterte rorbuene og solgte dem som bolighus til andre deler av Namdalen. Utover 1930-årene stagnerte utviklingen på Sør Gjæslingan. Prisene sank og innsiget av torsk ble dårligere. Fiskerne dro heller til Lofoten. De aller fleste hadde skaffet seg båt med motor og lugar. De var ikke lenger avhengig av rorbuer, men en god havn.

Havna i Sør Gjæslingan var ikke særlig imponerende. De fastboende krevde at det ble bygd molo. Under andre verdenskrig ble det bygd molo mellom Store Langøy, Lilløy, Lyngsnesholmen og Nakken.

På 1950-tallet fikk fiskerne en av de store rorbuene av væreieren. Den ble ominnredet til Forsamlingshuset Nakktun.

Sør Gjæslingan fikk elektrisk lys i 1962. Det var fortsatt aktivitet på været. I 1968 deltok 95 båter med 115 mann i fisket etter skrei. De tok opp 695 tonn skrei det året.

Familien Brandzæg gav seg som væreiere i 1964 etter over 100 års drift. En innflytter tok over, men i 1969 var han konkurs.

Petter Kjølleberg fra Lista tok nå over som væreier. Han hadde vært lærer på Sør Gjæslingan og hadde giftet seg med en jente fra været. Han kjørte en tøff linje overfor de 82 innbyggerne. Søknader om å få kjøpe tomter på været ble avvist. Det tok ikke lang tid før den første søknaden om fraflyttingstilskudd ble sent til Vikna kommune. Kommunen ville ikke gi tillatelse til fraflytting til å begynne med.


Men i 1975 kunne kommunen tilby byggeklare tomter i Rørvik. I løpet av to år flyttet alle familiene utenom to. Væreieren flyttet også, men han fortsatte å drive fiskemottaket.

1976 – 77 var siste året at det var drift på skolen. Da var det en lærer og en elev i klasserommet Nå gikk væreieren konkurs. Det stod igjen bare 7 rorbuer nå. På det meste hadde det vært 100 buer.

Miljøverndepartementet tok over de ubebygde områdene på Sør Gjæslingan, mens Woxengs samlinger på Rørvik tok seg av tilsynet med rorbuer, brygger og butikklokaler. Kystmuseet har pusset opp mange bygninger Om sommeren åpnes butikken i Væreierboligen fordi da inntar turistene Sør Gjæslingan.

I 1978 går væreieren konkurs. Butikken blir lagt ned og lokalrutebåten innstiller sin. virksomhet. Rutebåten hadde sitt siste anløp til Gjæslingan i 1982. Dermed må de gjenværende familiene flytte inntil Rørvik. Folk ville ha tilgang til skole, butikker, helsestell etc. Gode og raske båter gjorde det mulig å komme ut til feltene kjapt også fra Rørvik.

Fiskarheimen på Flatholmen var lenge det sentrale samlingsstedet for fiskerne og beboerne

Mange av de som har flyttet fra Sør-Gjæslingan bor her fortsatt under fiskesesongen og om sommeren.

Været ligger bare et par timers med sjark fra Rørvik, en drøy halvtime med hurtigbåten og mange kjører strekningen med egen båt.

På slutten av 1970-tallet, så var det bare 20 rorbuer igjen på Sør Gjæslingan. En av disse var Natvig-bua. På det meste var det 100 rorbuer i dette været. Væreieren fikk støtte til å rive mange av bygningene. Heldigvis har man tatt vare på bestyrerboligen, fiskemottaket, salteriet, trandamperi og fiskehjell.

I 1978 kjøpte Miljøverndepartementet Sør Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya. Kystmuseet Woxengs Samlinger står for driften av været og de eier halvparten av bygningene på Gjæslingan. I 1980 var mange av bygningene svært nedslit. Museet har siden drevet med å pusse opp mange av bygningene.

De som tidligere var fastboende holder husene sine godt ved like, de holder sau, setter poteter og ror fiske.

Sør Gjæslingan blir hvert år besøkt av et stort antall turister. Mange overnatter i rorbuer som Kysthotellet-Norveg leier ut.


Se også

Kilder

  • Det norske næringsliv. Fylkesleksikon Nord-Trøndelag
  • Norges bebyggelse
  • Vikna bygdebok
  • Kolbjørn Gåsvær. Olav Duun og Gjeslingan
  • Otterøy historielag. Tidsbilder V.