WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.



Vegvesenet i Strinda

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Gulatingsloven fra år 950 skiller mellom hovedveg (Tjodgata) og lokalveg (sæterveg, driftsveg). Loven fastsatte at Tjodgata skal være ryddet så bred som et spyd er langt. Trafikerte noen på mark utenom vegen, så skulle han bøte.Loven ga en bonde rett til å legge om vegen over gården sin for å spare jord.

I Frostatingsloven var det meget strenge regler om vegarbeid, og loven fastsatte bøter for all forsømmelse. Hver arbeidsfør mann var pliktig til å svare ett dagsverk på vegarbeid om året.

I Magnus Lagabøters lov fra 1270 ble bredden på Tjodgata satt til 8 alen. Alle veger skal holdes slik at de er farbare både sommer og vinter. Krysser hovedveg vassdrag, skal de som eier grunnen nærmest elva bygge bru, hvis ikke de greide det skal de holde farbar ferjeinnretning.

Etter 1660 ble vegvesenet lagt under amtmannen. Det ble da opprettet vegmesterembeter. Men kongen måtte samtykke til ny vegbygging. Hver kommune måtte klare sine egne veger. Den første vegmester i det nordafjeldske het Helvaderus. I 1700 ble Peder Dreier utnevnt. Etter han kom major Carl Emillus von Lützov. Nicolai Frederik Krogh ble generalvegmester i 1768. Han fungerte til 1801. Hans sønn Christian Krogh ble utnevnt etter han, men døde året etter. I 1824 fikk landet ny veglov. Vegmesterembetene ble opphevet.

Weikart for Strinden viser de gamle veiene i Strinda. I sagatiden var kultstedene Elgeseter, Nardo og Lade utgangspunkt for trafikken i tillegg til Nidaros. Ved Tempe var et ferjested i drift til 1870-årene. De første vegene var ride- og kløvveger og framkomstveger for gående. Senere ble det økt trafikk på grunn av pilegrimsvandringen.

I Strinda var det 2 vertshus hvor særlig selbyggene tok inn. Det ene var på Eklesbakken ved Katfolla, og det andre på Øvre Gjervan.

I 1857 ble ansatt en veginspektør, premierløytnant senere major Otto Krefting[1]. Tittelen ble senere amtsvegmester. Han satt i stillingen i 37 år og ble etterfulgt av Axel F. Bergh i 1896. I 1912 kom ny veglov og første amtsingeniør ble Fredrik Barth. I 1919 ble tittelen forandret til overingeniør og A. Rode ble tilsatt. Da han gikk av ble stillingen overtatt av overingeniør Johs. Eggen.

I 1901 ble det tilsatt 3 faste vegvoktere i Strinda som tok over vedlikeholdet på Innherredsvegen, Klæbuvegen og Jonsvannsvegen. I 1911 opprettet Strinda eget ingeniørvesen og tilsatte herredsingeniør.Fra 1918 ble den gamle ordningen med pliktarbeid forlatt. 12 vegvoktere ble tilsatt og herredsingeniøren ble oppnevnt til vegtilsynsmann.

Vegvedlikeholdet var før 1920 av enkleste slag. Vegskrapen kom i bruk i 1919. Disse ble kjørt med hest. I 1922 fikk en vegvals og motorhøvel. Den første bilplogen kom i 1927.


Kilde

  • 1. Strinda bygdebok 3. bind.


Interne lenker