WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Adolf Øien
Adolf Ferdinand Øien, født 9. oktober 1849, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 19. november 1918, dødssted Stockholm, begr. på Malvik kirkegård. Forretningsmann og legatstifter. Foreldre: Brennevinshandler Jacob Ferdinand Billstrøm Øien (f. 1816) og Anne Marie Christine Stuberg (1824–1904). Gift 1882 med Karen Marie Evensen (8.11.1851–11.8.1918), datter av kjøpmann Jens Evensen (f. 1793) og Marit Hofstad (f. 1826).
Adolf Øien var Trondheims fremste næringsdrivende i perioden 1895–1918 og ble byens største legatstifter siden Thomas Angell. Han eide gården Midtsand i Malvik.
Familien kom fra små kår og er et interessant eksempel på 1800-tallets sosiale mobilitet. Farfaren, Karl Johansen Bjelstrøm, kom fra Sverige og slo seg ned på Melhus i Sør-Trøndelag og senere i Skogn i Nord-Trøndelag, begge steder som husmann. Faren flyttet som ung mann til Trondheim, hvor han fikk borgerskap som bøssemaker 1845. 7 år senere begynte han som handelsmann, bl.a. i brennevin, og ble etter hvert ganske velstående.
Eldstesønnen Adolf begynte som seksåring på Trondhjems borgerlige Realskole. Han ønsket å bli offiser, og 1866 gikk ferden til Qvams latin- og realskole i Christiania, som hadde en forberedelsesklasse for elever som ville inn på Krigsskolen. Året etter ble han imidlertid avvist der på grunn av nærsynthet. Skuffet vendte han tilbake til Trondheim.
Øien var 26 år gammel da han sammen med vennen Ingebrigt Wahl etablerte firmaet Øien og Wahl 1876. Forretningen spesialiserte seg på malervarer, bygningsartikler, krutt og petroleum. Denne spesialiseringen var i seg selv en nyvinning, og kompanjongene var forutseende, eller heldige, med valget av vareslag. Ikke minst må de ha tjent godt på den raskt voksende importen av petroleum, og de bygde opp et distribusjonssystem for det nordenfjeldske Norge. Da Wahl trakk seg ut 1885, var firmaet i ferd med å bli et av de ledende i Trondheims næringsliv.
Øien og Wahl hadde etablert seg i en by i dyp krise. Nedgangstidene omkring 1880 raderte nesten ut byens tradisjonsrike borgerskap, og deres eiendommer, pakkhus m.m. gikk på billigsalg til unge gründere. Øien var en av dem som klarte å manøvrere gjennom kriseårene og la grunnlaget for sin senere rikdom. Krisen åpnet også døren til kommandohøydene i byens næringsliv. 1885 ble Øien medlem av Privatbankens representantskap og året etter av Handelsbankens direksjon. Med kreditten herfra kunne handelsvirksomheten økes. Senere kom han inn i Sparebankens forstanderskap. Han hadde også nære bånd til Andreas Berg, som var direktør i byens fjerde store bank, Den Nordenfjeldske Kreditbank.
Fra handelen og bankvesenet tok Øien steget over i industrien. Det begynte i det små med Ihlens Dampsæbefabrik, som han overtok tidlig i 1880-årene. Sammen med høyesterettsadvokat Hallvard Bachke kjøpte han 1896 Helge-Rein-By bruk i Steinkjer med tilliggende mølle, sagbruk, teglverk og store skogeiendommer. Bedriften ble modernisert, og sammen med den svenske investoren Gustav Ørn bygde de en tremassefabrikk. 1897 tok Øien initiativet til grunnleggelsen av Trondhjems Traadspigerfabrik, 1903 overtok han ledelsen av Trondhjems Børste & Penselfabrik, og 1906–07 gikk han med stor kraft inn i Ilens Smelteverk, en ny elektrometallurgisk bedrift som først produserte karbid og senere sink.
I slutten av 1890-årene gikk Øien inn som hovedinvestor i Albregt W. Selmer sitt nyetablerte rederi. Dette ble en meget lønnsom forretning, og ved inngangen til 1908 disponerte Selmer 10 lasteskip. Talende nok seilte alle med en Ø som skorsteinsmerke. Øien engasjerte seg også i byens andre fremgangsrike rederi, Det Nordenfjeldske Dampskibselskap. De store shippingengasjementene var muligens av finansiell karakter, men kan også tolkes som en strategisk investering i infrastruktur. Øien formidlet betydelige varestrømmer til og fra utlandet og langs kysten mellom Romsdal og Varanger.
Øiens næringsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at han fikk oppnavnet “halve byen”. Ved siden av bankvirksomhet og shipping var forretningsimperiet i hovedsak bygd opp omkring det opprinnelige grossistfirmaet Øien og Wahl. De fleste industribedriftene produserte ulike former for byggevarer for det regionale markedet nordafjells. Kjøpet av Helge-Rein-By bruk pekte imidlertid videre. Øien ønsket å etablere seg innenfor eksport av trelast og treforedlingsprodukter. 1902 prøvde han å overta Ranheim Papirfabrikk, uten å lykkes.
10 år senere forsøkte han å fusjonere Helge-Rein-By bruk med treforedlingskjempen Meraker Brug, som da var i besittelse av Ranheim Papirfabrikk, flere sagbruk og store skogområder i Norge og Sverige. De øvrige eierne av Meraker Bruk, tradisjonsrike plankeadelsfamilier som Kiær, Astrup og Fearnley, holdt imidlertid Øien utenfor. I forhandlingene forlangte Øien en meget høy pris for sine eiendommer. Heller ikke på det kompetansemessige plan hadde han mye å tilføre eksportbedriften Meraker Brug. Øiens styrke lå primært på det regionale nivå, og han hadde neppe noen inngående kjennskap til treforedling eller utenlandske markeder.
Fra 1890-årene av fikk Øien en mer fremtredende rolle i Trondheims offentlige liv. Han satt i bystyret og formannskapet, han var medlem av børskomiteen, formann i Trondhjems Handelsstands forening og en av Dovrebanens fremste forkjempere. Han satt i juryen ved en rekke internasjonale utstillinger både i Norge og i utlandet. Øiens nye sosiale status ble dessuten markert gjennom hans virke som frimurer, og han ble formann i byggekomiteen for byens nye Frimurerloge. Det skyldtes ikke minst hans innsats og generøsitet at dette ble en av Trondheims mest ruvende bygninger. Fra innvielsen 1902 fungerte Frimurerlogen i over 80 år som byens kulturhus.
Øien markerte seg som en gjestfri og festglad skikkelse, som yndet å spille krokket og boccia på landstedet Midtsand i Malvik. Men noen levemann eller dandy var han definitivt ikke. Han var heller ikke mannen for store offentlige opptredener eller debatter. Til tross for sin rikdom og sitt brede samfunnsengasjement levde han forholdsvis tilbaketrukket. “Bak hans noget strænge ytre skjulte det sig et alvorlig væsen og et dypt følende sindelag,” sa konsul Andreas Moe i sin minnetale over Øien. Hans ansatte husket ham som en krevende, men human sjef. Mange nære venner hadde han neppe, i begravelsen antydet stiftsprosten at Øien var “en ensom mand, med trang utover døgnlivets travelhed”.
Fra nokså tidlige år brukte Øien tid på humanitært arbeid og satt bl.a. i styret for Handelsstandens understøttelseskasse. Som mangeårig formann i brennevinssamlaget bestyrte han utdelingen av gaver til allmennyttige formål. Han var også rundhåndet med egne midler: Det barnløse ekteparet Øien bestemte at en del av deres formue skulle gå til slektninger, firmaets ansatte og dets pensjonister. De største beløpene ble imidlertid øremerket til aldershjem og en handelshøyskole for det nordafjelske Norge. Deretter skulle en lang rekke formål av humanitær, kunstnerisk og kirkelig art tilgodesees. Ektefellene døde med tre måneders mellomrom høsten 1918.
Med et bo på 7 millioner kroner ble Adolf Øien Trondheims klart største donator siden Thomas Angell. Fondene har finansiert en rekke enkeltprosjekter og stipendier. Mest betydelige er bidragene til Trondhjems Handelsgymnasium (fra 1976 Adolf Øiens skole) og til Trondheim økonomiske høgskole. Med sistnevnte institusjon (opprettet 1964, fra 1994 en del av Høgskolen i Sør-Trøndelag) ble Øiens gamle kongstanke, en regional handelshøyskole, endelig realisert.
Adolf Øien var svensk konsul i Trondheim fra 1912 og ble generalkonsul 1918. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1899 og til kommandør 1912 og var ridder av Dannebrogordenen, Officier de l'Académie Française og innehaver av Kroningsmedaljen. 1968 fikk han en vei på Stubban sør i Trondheim oppkalt etter seg.
Kilde
- Terje Bratberg. Adolf Øien. Museumsforlaget 1918
- Pål Thonstad Sandvik - Norsk biografisk leksikon
- O.J.Johansen. Trondhjem- Den tusenårige by ved Nidelven