WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.



Armauer Hansen

Fra WikiStrinda
Revisjon per 21. apr. 2016 kl. 07:43 av Jan H (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: Navigasjon, søk
Armauer Hansen

Gerhard Armauer Hansen, Gerhard Henrik Armauer Hansen, født 29. juli 1841, fødested Bergen, død 12. februar 1912, dødssted Florø (nå Flora), Sogn og Fjordane. Lege. Foreldre: Kjøpmann, senere lærer og kasserer i Norges Banks bergensavdeling Claus Hansen (1800–85) og Elisabeth (“Lise”) Concordia Schram (1812–83). Gift 1) 7.1.1873 med Stephanie Marie (“Fanny”) Danielssen (26.12.1846–25.10.1873), datter av overlege Daniel Cornelius Danielssen (1815–94) og Berthe Marie Olsen (1818–75); 2) 27.8.1875 med Johanne Margrethe (“Hanne”) Tidemand f. Gran (16.12.1852–19.5.1930; enke etter skipsbyggmester Adolf Tidemand, 1845–73), datter av kjøpmann, konsul Christen Knagenhjelm Gran (1822–99) og Constance Mowinckel (1827–89).

Gerhard Armauer Hansen er uten sammenligning den mest berømte norske lege gjennom tidene. Hans oppdagelse av leprabasillen (1873) hører til pionerverkene i internasjonal medisin, og det var første gang man påviste at en basill kunne være årsak til kronisk sykdom hos mennesket.

Armauer Hansen var født i Bergen, i den gamle bydelen Kroken ved Mariakirken, rett bak Bryggen. Foreldrene fikk i alt 16 barn, og Gerhard var nummer 8. Han tilbrakte mye av sin tidlige barndom på Askøy utenfor Bergen hos en tante og onkel som var barnløse, og det heter at han ble sunn og sterk av gårds- og landliv. Da Gerhard var 10 år gammel, gikk faren fallitt, og det ble en vanskelig økonomisk situasjon for hele familien. Men det ble likevel råd med skolegang, og 1859 ble Gerhard dimittert til examen artium fra Bergens katedralskole.

Utover i første halvdel av 1800-tallet økte forekomsten av sykdommen lepra (spedalskhet) i Norge.

Armauer Hansen ble tilsatt som lege ved Pleiestiftelsen nr. 1 og St. Jørgens hospital fra 1. januar 1868. Her ble han medarbeider til den allerede berømte overlege Daniel C. Danielssen. Da Danielssen ble tilsatt som lege ved leprahospitalet 1839, begynte han straks med systematiske studier av sykdommen, etter hvert i samarbeid med Carl Wilhelm Boeck. De studerte symptomer, hvordan sykdommen utviklet seg og hvordan organene forandret seg, slik det kunne observeres ved obduksjon. Bergen ble et sentrum for studier av den spedalske sykdom, og Danielssens arbeid, som etter hvert også omfattet mikroskopundersøkelser av sykt vev, var med på å legge grunnlaget for patologi som fag i Norge.

Armauer Hansens veg like vest for Reitgjerdet sykehus er oppkalt etter han.

Reitgjerdet sykehus. Foto: Jan Habberstad

Reitgjerdet var opprinnelig sykehus for spedalske

Armauer Hansen gikk energisk opp i arbeidet med de syke, og allerede 1869 skrev han en artikkel om spedalskheten. Samme år fikk han Skjelderups gullmedalje for avhandlingen Bidrag til Lymphekjertlernes normale og pathologiske Anatomi. 1870–71 gjennomførte han studieopphold i Bonn og Wien for å sette seg nærmere inn i mikroskopering og vevenes oppbygging. På denne tiden arbeidet Louis Pasteur i Paris og andre mikrobiologer aktivt med å kartlegge sykdommer som skyldtes ulike bakterier. Under europaoppholdet ble Armauer Hansen også kjent med Darwins utviklingslære, som gjorde et sterkt inntrykk på ham.

Armauer Hansen skrev nå artikler om sin oppdagelse som ble publisert på engelsk, tysk og fransk, og det ble en heftig strid om prioritet på oppdagelsen. Noen tyske forskere forsøkte å kalle leprabasillen for Neissers basill. Den kjente patologen Rudolf Virchow reiste fra Berlin til Bergen for å studere saken. Etter en grundig gjennomgang konkluderte han med at det var Armauer Hansen som burde ha prioritet på oppdagelsen. Siden har mange kalt leprabasillen for Hansens basill, selv om det offisielle navnet nå er Mycobacterium leprae.

Armauer Hansen var i en årrekke medlem av styret for Bergens Museum, hvor hans svigerfar var preses, og han etterfulgte ham i dette vervet 1894. Han var aktivt med på forskjellige zoologiske og biologiske undersøkelser, og bidrog blant annet sammen med Danielssen til at Biologisk stasjon i Bergen ble opprettet 1892. Som redaktør og flittig skribent i det populærvitenskapelige tidsskriftet Naturen skrev han tallrike artikler om medisinske og biologiske emner. Ikke minst var han sterkt engasjert i å utbre Darwins evolusjonslære og holdt en rekke populærvitenskapelige foredrag om dette emnet. Han skrev også om hvalfangst og forskjellige emner knyttet til sjølivet, i tillegg til at han var med på å bearbeide innsamlet biologisk materiale fra en vitenskapelig ekspedisjon til Nordishavet.

Mot slutten av livet fikk Armauer Hansen en rekke internasjonale æresbevisninger og ordener for oppdagelsen av leprabasillen. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1885, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1901 og æresmedlem av Svenska läkaresällskapet. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1892, fikk kommandørkorset 1901 og ble kommandør av 1. klasse 1909; samme år var han ærespresident ved den internasjonale leprakongressen som ble holdt i Bergen. 1901 ble en byste av ham avduket i parken ved Bergens Museum.

1910 utgav Armauer Hansen sine livserindringer i bokform. De gir en levende skildring av hans oppvekst i Bergen, studietid og faglige virke, men det står ingenting om podingsforsøkene og rettssaken. Armauer Hansen døde 1912 under en embetsreise til Florø. I likhet med svigerfaren Danielssen var Hansen en ivrig tilhenger av kremasjon, og hans urne ble satt ned under hans byste i Museumshagen.

I Dagsposten fra 1905 står følgende[1]

OVERLEGE ARMAUER HANSEN
i Bergen har påny fått
henvendelse fra republikken
Columbias regjering om å
komme derover og ta

forholdsregler mot spedalskhetens utbredelse

Kilde

  • Ole Didrik Lærum - Norsk biografisk leksikon


Referanse

  1. ...det sto i avisa 1900 - 1920. Redigert av Gerd Søraa 1983

Eksterne lenker