WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Erling Archer

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
Erling Archer

Skogforvalter Erling Ramsay Archer (13.1.1889 i Skottland-1962), sønn av James Ggeorge Lewis Archer og Louise Stewart Mackenzie.

Erling Archer tok skogfaglig embetseksamen ved Norges Landbrukshøgskole i 1913. Deretter fulgte cirka tre år som skogassistent i Innherred forvaltningsdistrikt med undervisningsplikt ved skogskolen på Steinkjer. Så var Archer skogassistent i Aust-Agder et års tid, før han i 1917 ble utnevnt til leder for det nyopprettete statlige skogforsøksvesenet i Norge. I 1921 forlot han denne posisjonen for å bli skogassistent i Hedmark med spesielt ansvar for statens klenganstalt på Hamar. Deretter fulgte et kortvarig vikariat som skogforvalter i Sogn og Fjordane, før han i 1923 ble utnevnt til skogforvalter for Thomas Angells Stiftelser. Denene posisjonen hadde han fra 1923 til han avsluttet sin yrkesfaglige karriere i 1957.

Thomas Angells Stiftelser i Neadalføret:

Han kom til Selbu etter å ha vært den første leder av Statens Skogforsøksvesen ved Land­brukshøgskolen, og kunne ha fått en høg stilling der, men han valgte å satse på jobb i Thomas Angell. Han var sterkt bevisst den situasjonen norsk skogbruk var i, og eiendommene han var satt til å forvalte var ikke noe unntak. Han fant etter hvert ut at storparten av skogen var i hogstmoden alder. Ja, mer enn det, mye av bestanden var gammelskog hvor tilveksten ikke oppveide forfallet. Når så Archer visste at optimalt burde bare ca 10 % skogbestanden tilhøre hogstklasse V, det vil si være i hogstmoden alder, var retningen for de langsiktige planene helt klar.

Oppgavene forvaltningen sto overfor var derfor formidable, men tida landet gikk inn i var langt fra gunstig. For etter en kort periode etter første verdenskrig med jobbetid og konkurser kom en lang nedgangsperiode som rammet skogbruket spesielt hardt. Selv om oppgangen begynte å komme før siste verdenskrig, førte denne til ny stopp i ordinære driftsformer. Først i driftsesongen 1947/48 kom avvirkningen i Stiftelsens skoger opp over 12.000 m3. Dermed ble det en nær 50 årsperiode med uttak av gammelskog i et tempo som lå betydelig over tilvekst og balansekvantum.

Archer satset på flatehogst. Det brøt med den tradisjonelle plukkhogsten og var slett ikke uproblematisk. Diskusjonen gikk høylytt, kan jeg huske, fra den tida vi var innom butikken for å hente posten på veg heim fra skolen. «Alle generasjoner av grana måtte finnes i skogen» het det, og Stiftelsenes drift var ofte samtaleemne. Brynjulf Berger husker at Archer fortalte at han måtte møte og forklare seg for Skogrådet i Selbu. Foranledningen var et stort flatehogstfelt i Svartåsen i Rolset-marka alt i 1937. Snauflata låg svært synbart til, og gjorde nok de som kjente ansvaret for framtida for ei hovednæring i bygda betenkte. Kanskje satt synet i fra de mange store driftene i jobbetida da oppkjøpere kjøpte store teiger på rot, og drev dimensjonshogst. Det vil si at de tok ut skog bare over et visst minstemål som lå høyt. Etter at stormer hadde fått gjort sitt i åra etterpå, ble resultatet ren rasering som det tok lang tid før det grodde til igjen.

Kilder

  • Thomas Angells stiftelser 1767-1967
  • Digitalarkivet