WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Finn Rafn

Fra WikiStrinda
Revisjon per 8. jul. 2015 kl. 11:58 av Jan (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Finn Rafn

Finn Rafn (19.7.1915 i Niirnberg Tyskland- 22.7.2005 i Porsgrunn), sønn av ing. Robert Rafn (27.2.1878-) og Dagmar Knudsen.

Finn Rafn ble utdannet Maskining. TH Berlin 1940. Moss ELverk 1940, Forsyningsdeptet , Industrikont. 1940- 41, Norsk Hydro, Eidanger Salp.fabr. fra 1941 , o.ing. fra 1955, Hovedkont. Oslo fra 1959. Medl. Skiensfj . komm. kraftselskaps repr.skap. Form. NIF Skiensfj. avd. 1953- 55, medl. NIF.s hovedstyre 1955-59, president N.I.F. fra 1960-62 og 1972-74.

Bodde i Hasselstien 4 i Porsgrunn i 1986.

Finn Rafn intervjues av Trønderavisa :

- Dette er ting som skjedde for 60 år siden, og plutselig tror man at man har funnet noe nytt, kommenterer Finn Rafn.

Fra 1965 til 1971 var Rafn direktør på Norsk Hydro i Porsgrunn, og han har også vært leder og styremedlem i Porsgrunn Historielag. Han mener Norsk Hydro ikke aktivt arbeidet for å få bygge ut det tyske krigsmaskineriet.

- Dersom man ikke ville hjelpe til, skulle man, sier Rafn og mener tyskerne tvang Hydro til samarbeid under andre verdenskrig, og opprettelsen av magnesium-fabrikken på Herøya.

SAMARBEID MED TYSKERNE

Dagens Næringsliv skrev i går om hvordan Norsk Hydro samarbeidet med tyske myndigheter etter okkupasjonen av Norge i 1940. Hydro ønsket å få lisens på IG Farben sin fremstillling av aluminium, og jobbet aktivt mot tyske myndigheter og foreslo å starte opp en aluminiumsfabrikk på Herøya i Porsgrunn.

Generaldirektør Axel Aubert reiste blant annet til Tyskland for å møte ledelsen i IG Farben, og i november 1940 skal sjefen for det tyske flyvåpenet, Hermann Göring, bestemt seg for å utnytte norsk vannkraft for å bygge ut flyindustrien, og Norsk Hydro skulle få bygge opp en lettmetallfabrikk på Herøya sammen med IG Farben og de tyske nazimyndighetene.

- Tyskerne sparket ut de andre eierne og overtok flertall i styret. Det geniale de gjorde var nok å ikke overta det daglige styret.

Det ble aldri bygget et aluminiumsverk på Herøya, men det ble bygget en magnesiumfabrikk, som for øvrig ikke ble bygget ferdig for et par år etter krigen. Rafn forteller at tyskerne planla fem ulike aluminiumsverk, heller ingen av disse kom i drift før lenge etter krigens slutt.

- Det jeg vet, er at landets industriinteresser slo seg sammen fordi de så at landet måtte ha noe å leve av. Men det var ingen frivillighet å samarbeide med tyskerne. Hydro hadde et stort anlegg på Herøya, og tyskerne bestemte seg for at det skulle bygges ut og taes i bruk. Herøya hadde stor kraftstasjon, havn, intern jernbane og vannforsyning, så infrastrukturen var god.

- Jobbet Hydro aktivt for samarbeid med tyskerne?

- Jeg vet ikke noe om det, men det var ikke en nazist i Hydro-ledelsen. Ikke tale om, sier Rafn som selv jobbet på Hydro Herøya under andre verdenskrig.

I Dagens Næringsliv kommer det frem at Norsk Hydro var samarbeidspartner med IG Farben, som leverte giftgassen Zyklon B som drepte millioner av jøder.

- IG Farben bestod av en rekke fabrikker som var bundet sammen i et felleskap som het IG Farben. Det var neppe noen som kjente til Zyklon B under krigen.


Kilde

  • 1. NIF`s medlemsfortegnelse 1986
  • 2. Ingeniørmatrikkelen 1955
  • 3. Wikipedia


Eksterne lenker