WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Nedre Leirfoss
Nedre Leirfoss er et fossefall i Nidelva vest for Leira. Fossen var drivkraft for Leren kromfabrikk - Chromfabrikken på Leira fra 1831, senere også for et valseverk og en svovelsyrefabrikk.Rettighetene til disse anleggene ble overdratt til Thoning Owesen sitt dødsbo.
I 1909 ble det bygd bro over veidemningen i forbindelse med påbegynt kraftutbygging.
Området ved Nedre Leirfoss har vært mye benyttet som utfartsområde for byens befolkning og turister, særlig i den tid da Fossestuen var aktiv drift
Nedre Leirfoss kraftverk var et vannkraftverk i Nidelva i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 27 meter og er et elvekraftverk. Midlere årsproduksjon var på 65 GWh og installert effekt var på 12 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1910. Det er installert tre horisontale francis turbiner.
Eier er Trondheim Energi Kraft.
Bratsberg kraftverk utnytter vannet i Nidelven fra Selbusjøen/Bjørsjøen parallellt med Øvre Leirfoss kraftverk, og utløpet fra dette er ved foten av Nedre Leirfoss
Kraftverket i Nedre Leirfoss ble erstattet av Leirfossene kraftverk i 2008, og vil senere bli ombygget til et småkraftverk for å utnytte minstevannføringen mellom Øvre og Nedre Leirfoss.
En tur til Leirfossene i 1838 [1]
Dagen før jeg skulle videre med dampskipet til Hammerfest, ble en tur til Leirfossene anbefalt. Fallene ligger noen kilometer utenfor byen og jeg reiste tidlig om morgenen i tett, koldt duskregn. Veiene omkring Trondhjem er bygget på russisk maner av tømmerstokker som er lagt sammen på tvers av veien og danner en ujevn bane som det er forferdelig ubehagelig å kjøre på. Enkelte steder er treverket råtnet bort, hullene er fulle av sort gjørme og det er både slitsomt og farlig å komme seg over. Leirfossene er imidlertid slitet verd og synet av den store elven som i all sin bredde faller mer enn åtti fot ned i et eneste vilt kok på sorte basaltsten er imponerende nok. Vannmassene knuses mot glattpolerte, urokkelige fjellblokker, sprer seg mellom dem og fortsetter sitt tordnende løp nedover de strie elvestryk. Noen hundre skritt lenger nede stilner alt av, elven har funnet seg et nytt leie og flyter rolig videre.
Like i vannkanten, så å si rett under fossen er det blitt bygget et kobbersmelteverk drevet av naturens kolossale kraftoverskudd ved at selve vannfallet holder maskineriet i sving. Det var litt av en opplevelse å se mekanikkens moderne uhyrer i aktivitet og tanken på at mennesket selv har skapt disse uhyggelige vesener og utstyrt dem med nesten overnaturlige krefter, fylte meg med redsel. Det var en ubeskrivelig jungel av hjul, sag, koblinger og hammere som jeg ikke forstod meg på, men jeg husker med gru en forferdelig maskin med knivlignende hode som jevnt og uanstrengt skar over kobberbarrer så tykke som trestammer. I ovnenes rødlige skjær stod sorte, halvnakne skikkelser som lik djevelens ildvoktere passet det sprakende flammehav. Det var et infernalsk spetakkel av hammerslag, av saggnissel, av hvinende hjul og fresende smeltedigler, stadig dominert av fossens øredøvende tordenskrall, et vredesrop fra Guds evige skaperverk som lød som en protest mot menneskets forgjengelige oppfinnelser!
En tur til Leirfossene i 1834 [2]
Den største attraksjon er Leirfossene i Nidelven, som flyter over en klippe som er omkring 60 fot høy og 80 eller 100 meter bred - og lenger nede over en annen, som muligens er like høy. Jeg så dem både efter og under et voldsomt regnvær og fant dem meget vakre. Det omliggende landskap er også malerisk, og ville være det i langt høyere grad hvis markene hadde vært omgitt av hekker istedenfor av de underlige gjerder som brukes i Norden, og hvis jorden hadde vært skikkelig dyrket. Men de muligheter naturen har skjenket, er sørgelig forsømt. Jeg har lest at den norske og svenske måte å gjerde inn på «gir landet et romantisk preg». Leseren skal selv felle sin dom. Det gjøres slik: En dobbelt rekke av lange staurer bankes ned i marken, hvert par fra 8 til 11 fot fra det neste. Mellem dem innsettes bordlengder som ligger skrått, og så tett sammen at en rotte knapt kan pine seg igjennem. Staurene er så meget høyere enn selve gjerdet at jeg fant ut at de var ment å skulle utpeke veien om vinteren. Leirfoss er velkjent for sitt laksefiske, og det ble tatt en fisk som veide 44 lbs. Dette var på flue. Påstanden om at den laks som ikke greier å forsere fossen - noe jeg antar er tilfelle med alle som forsøker - «blir grepet av de niser som ligger på lur nedenfor», er en av disse turistskrøner som er lettere å fortelle enn å tro.
Lille Leirfoss fra 1790 årene. Foto: Den Norske Turistforenings Årbok 1930.
Referanser
Se også
Kilde
- 1. Strinda bygdebok 1. bind, s 436.
- 2. Wikipedia
- 3. Per Helmersen. Heimdal historielag. Årsskrift 2016.